Onkel Toms lekehjørne #38: august-oktober 2018

De teknisk krevende månedene kulminerte i et maraton, der slutten kun ble nådd med Vienna Game-City. Fortsatt blir det ikke kjedelig, men en roligere tid kommer i det minste innen rekkevidde og antall prosjekter som fortsatt skal gjennomføres har i det minste blitt tellelig.

Den obligatoriske begrunnelsen og selvmedlidenheten for spørsmålet om hvorfor det ofte går så lang tid mellom spaltene, har jeg gjort med. Det har aldri blitt spurt, men på en eller annen måte føler jeg meg likevel tvunget til å svare på den jevnlig. Jeg fant i hvert fall en viss balanse på kveldsutflukter i jungelen med fru Croft. Jeg kan imidlertid legge til (konsoll)anmeldelsen av min kollega Thomas Leitner: På PC-en hadde jeg ingen innbrudd i bildefrekvens og grafikken var en drøm 😉

Alt har en ende

Selvtilliten min er heldigvis så styrket at jeg aldri viker unna å innrømme at jeg noen ganger setter pris på enkle og bedagelige titler. Noen kjenner kanskje bare etterfølgerne, men for mange år siden var jeg stor fan av Harvest Moon. Med munter, fargerik SNES-grafikk styrer du karakteren din fra et fugleperspektiv og går ut i verden. I motsetning til Zelda og Co., er det imidlertid begrenset til en arvet gård, de umiddelbare omgivelsene og den nærliggende byen. Man pløyer jordene, prøver ut ulike produkter i dyrkingen, feller trær, fjerner steinete hindringer. Den første fortjenesten fra salget investeres i bedre verktøy, senere kan du utvide til dyrehold osv. I den nærliggende landsbyen kan du delta på ulike festivaler og kanskje til og med finne din partner for livet. Senere avleggere av tittelen utvidet spillmulighetene enormt, ofte ble 2D-grafikk 3D. Det var for komplisert for meg da delvis allerede.

Graveyard Keeper er på sin side igjen i samme hakk som før – i hvert fall i starten. Uplanlagt – historien begynner uvanlig – fra det ene øyeblikket til det andre er vi gravegraverne i en middelalderlandsby. Leende veldig lik Harvest Moon nevnt i begynnelsen, vi er derfor ikke bare landbruksaktive, men må også ta vare på den lokale kirkegården. Grave graver, begrave døde, sette gravsteiner og lage grøntområder er en del av hverdagen. Men litt etter litt skjønner du at spillet fortsatt byr på mye, mye mer. Etter åkrene og frukthagene kan vi også dyrke bier og dyrke vin. Ikke bare for å forskjønne kirkegården kan vi lære nye måter å bearbeide tre, stein og metall på. Som diakoner forkynner vi snart hver uke i landsbykirken, mens vi eksperimenterer vitenskapelig i alkymi-laboratoriet nedenfor. Dødsfall brakt til oss havner på disseksjonsbordet, hva vi gjør med «ressurser» slik oppnådd kan være moralsk svært tvilsom, og det samme kan vår omgang med inkvisisjonen, hekser og en demonisk kult. Interessant nok tar spillet ingen stilling til slike moralske spørsmål – du kan være så god og/eller ond du vil. Tittelen gleder og byr på utrolig mange muligheter, men du må også bremse innimellom og ikke starte for mange ting på en gang. Ellers er det lett å miste oversikten.

smultring, smultring, mjam, mjam, mjam

For underoverskriften, en god venn ville hate meg, men det er en annen historie. Jeg måtte bare tenke på ham mens jeg spilte – og nå når jeg skrev igjen – fordi han en god stund var en entusiastisk Katamari-spiller. Den nylig utgitte Donut County er det stikk motsatte. Du ruller ikke opp stadig større baller fra stadig større gjenstander, men kontrollerer et hull i bakken og svelger stadig større gjenstander med et stadig større hull. Greit så langt? Hvorfor og hvorfor vi gjør dette er en del av den korte og latterlige historien, som jeg heller ikke vil røpe for mye av. Men det er vaskebjørn. Og Quadcopter!

En hyggelig overraskelse

Hvis jeg kunne (og måtte) huske utgivelsesdatolister for de neste månedene tidligere, er det nå ganske normalt at jeg noen ganger ikke har en tittel på radaren i det hele tatt, og plutselig er den der. Så skjedde for eksempel med Kingdom Rush: Origins. Jeg liker Tower Defense-sjangeren i prinsippet, men jeg er kresen når det gjelder titlene jeg virkelig liker. For eksempel liker jeg Kingdom Rush-serien veldig godt og det var et av få mobilspill som kunne binde meg til et nettbrett lenger. Da de to første titlene i serien dukket opp også for PC-en var gleden følgelig stor og dette ble også nevnt i mine spalter. Når det gjelder Origins (en prequel til disse titlene) hadde jeg ærlig talt gitt opp håpet for lenge siden. Desto vakrere da den plutselig dukket opp på forsiden av Steam Store, uventet for meg.

Du trenger ikke si mange ord om spillingen til en Tower Defense-tittel, og de generelle styrkene til betongserien har nesten ikke endret seg. Med bare fire grunnleggende tårnvarianter har utviklerne nok en gang lykkes med å åpne opp for mange taktiske muligheter. Avhengig av nivåstruktur og motstandersammensetning kan andre tårn og/eller deres videreutvikling være fordelaktige. Alle som planlegger dårlig her vil fort føle feilen. PC-porten er som vanlig noe dyrere enn i AppStore, men ekstra helter må ikke kjøpes inn. For fans av serien eller rett og slett god tårnforsvarstittel absolutt plikt!

Puslespill, vær så snill

Lucas Pope, produsent av det store papiret Please, kom nylig tilbake med nok en imponerende tittel. Return of the Obra Dinn tar oss tilbake til begynnelsen av 1800-tallet. I forkant av en kraftig storm blir det navngivende skipet Obra Dinn kjørt inn i nærheten av en britisk havn. Skipet, som vi trodde hadde gått tapt, ser ut til å ikke ha noen leder, og som forsikringsagent for British East India Company skal vi finne ut hva som skjedde og hva som skjedde med det 60 mann store mannskapet. Våre eneste verktøy – i tillegg til vårt sinn selvfølgelig – er en bok og et magisk kompass, som ble overført til oss av fremmede i begynnelsen. I tillegg til et manifest av mannskap og passasjerer, inneholder boken også skisser av livet om bord. Så vi ville allerede hatt navn og ansikter en gang, men vi vet ennå ikke hvordan de hører sammen og hva som skjedde med de enkelte personene. Resten av den nesten tomme boken er forbeholdt akkurat det.

Kompasset som virkelig har det i seg står fortsatt igjen. Hvis du er i nærheten av et sted hvor noen har dødd, frakter han oss tilbake til fortiden, til det nøyaktige tidspunktet for døden. Noen sekunder med lyd følger, som også kan inneholde viktige ledetråder, samt et statisk diorama av dødsscenen. Gjennom dette kan vi bevege oss fritt, men samhandle med ingenting. Så det betyr å holde øynene og ørene åpne: Hvem er til stede i scenen? Hva gjør han/hun? Hvem er offeret, hvordan blir det drept? Og var det kanskje en tredjeparts feil? Bare ved å kombinere de mest mangfoldige ledetrådene, noen ganger spredt over flere dødsminner, vil vi finne ut hvilke tragiske og mystiske skjebner mannskapet har kommet overens med. Historien er gripende, spillidé og grafisk stil – en blanding av blekktegning og wireframe-modell – er mer enn kreative, og jeg og de grå cellene mine var helt begeistret over tittelen.

Og så videre

Noen ganger var tid og/eller interesse bare nok til et kort spill. Den uoffisielle åndelige etterfølgeren til Temasykehuset, for eksempel, var selvfølgelig en obligatorisk tittel for meg. Two Point Hospital er en solid sykehusstyringssimulator som ikke tar seg selv så høytidelig over lange avstander. Dessverre er det ikke mye spilt ennå, jeg kan fortsatt være med på ros til min kollega Dave Weisz og vil helt sikkert ta en ny runde gjennom de virtuelle sykehuskorridorene.

Også We Happy Few jeg hadde vært på radaren en stund. Den tidlige tilgangsfasen var lang, men nå offisielt «klar», det dystopiske og retrofuturistiske actioneventyret er ikke uten tekniske problemer. Utviklerne fortsetter imidlertid å lappe og på slutten av året vil det være DLC-er. Du kan heller ikke nekte spillet en veldig god kjerne. Historien har dybde, gameplay og atmosfære som minner om sjangerstorheter som Bioshock: Infinite. Jeg kan fortsatt ikke si om jeg kommer til å spille mer. Kanskje er tittelen litt for deprimerende for meg – som tittelen ønsker å være og også formidler godt.

Dead Cells er fortsatt på listen over spilte, men ikke mye spilte spor fra de siste månedene. Sjangerstikkene Roguelite og Metroidvania sier alt. De som har lest med meg en stund vet at for meg – i motsetning til mange andre – er ikke konstant repetisjon og frustrasjon foretrukne spillelementer. I motsetning til de virkelig nådeløse Roguelikes, kan Roguelittene i det minste gjøre noen fremskritt, og det er derfor Dead Cells var i stand til å gripe meg en stund. Men bare for en stund er det bare ikke min type spill. Men objektivt sett kan jeg bare si meg enig i anmeldelsen vår: Tittelen har mye å by på – hvis du liker sjangeren.

Det var det igjen fra meg. Neste spalte kommer (forhåpentligvis), den «Når» er et annet spørsmål.

Inntil da kjærlighet
Din onkel Tom