Filmkritikk: Det skjeve huset

Filmversjoner av Agatha Christies verk er som sand ved havet, men deres storhetstid er for lengst forbi. Bortsett fra den noe humpete nyinnspillingen av «Mord im Orientexpress» fra i fjor har det lenge vært veldig stille om den tidligere garantisten for solgte kinobilletter og seertall. Men nå våger noen igjen til arven hennes og stoler ikke på de kjente navnene Marple eller Poirot, men prøver seg på en mindre kjent, men like forvirret morderhistorie om Christie.

INNHOLD

Når den svært velstående industrimagnaten Leonides uventet dør, går nyheten gjennom pressen som en ild i tørt gress. Den unge privatdetektiven Hayward følger nyhetene med spesiell interesse, fordi han har en smertefull fortid med sitt døde barnebarn. Når hun plutselig sitter på kontoret hans og ber ham finne ut om bestefaren hennes ble myrdet, kan han ikke gjette hva han går inn på med denne etterforskningen.

De mer enn eksentriske familiemedlemmene og beboerne i den avdødes enorme herskapshus gjør Haywards liv og etterforskning mer enn vanskelig. Dessuten viser det seg raskt at Leonides faktisk ble myrdet, og en første mistanke faller på den unge, andre kona til millionæren. Men før han vet ordet av det, dukker hendelsene opp og flere liv står på spill.

© 2018 Twentieth Century Fox

KRITIKERE

Som en som leste originalen for mange år siden, i sin ungdom, og som ikke husker noen handlingsdetaljer, men tydelig husker bokens grunnstruktur og stemning, tør jeg påstå å ha en ekstremt trofast bearbeidelse foran meg. Det vi har er en klassisk thriller, som også kan komme fra sjangerens storhetstid, 50-80-tallet. Og det er både en forbannelse og en velsignelse, for selv om det fortsatt er mange fans av denne filmsjangeren i dag, tør jeg å tvile på at den klassiske stilen vil appellere til et ungt, moderne publikum.

Det skjeve huset følger det typiske mønsteret til en Agatha Christie-roman. Etter forbrytelsen som åpner handlingen, blir vi kjent med troppen av mistenkte og deres respektive motivasjoner og egenskaper under avhørene og observasjonene av hovedpersonen. Den raskt funnet gjerningsmannen, som viser seg å være uskyldig og handlingen som blir mer og mer forverret av ytterligere forbrytelser, er også kjente stilgrep innen sjangeren. Likevel, eller til og med derfor, fungerer det hele utmerket, så lenge man kan få noe ut av denne typen film.

© 2018 Twentieth Century Fox

En kjærkommen forandring fra det velkjente opplegget er det faktum at vår detektiv også er personlig involvert i saken på grunn av sin tilknytning til barnebarnet. I tillegg klarer denne historien seg uten det klassiske møtet mellom alle aktører på slutten, for å rulle opp hendelsene foran det forsamlede teamet og for å avsløre den skyldige. Den valgte slutten er virkelig spennende helt til siste minutt, men vet dessverre ikke hvordan jeg skal begynne med de siste øyeblikkene og river i stedet seeren ut av filmen med en så brå «Slutten» at du må spørre deg selv om det ikke kunne vært bedre løst.

Så det som fungerer perfekt som en klassisk krimthriller av old school vil neppe holde et publikum som vokste opp etter denne epoken våken. Strukturen er altfor treg, første halvdel av filmen består nesten utelukkende av samtaler og mange av motivene og bakgrunnen har blitt sett hundrevis av ganger i en annen form. Dessuten er hovedpersonen, til tross for sitt engasjement i saken, historiens desidert minst interessante karakter.

© 2018 Twentieth Century Fox

Heldigvis får de rare familiemedlemmene til den drepte mannen dette til å forsvinne igjen. Også her serveres de velkjente klisjeene (den mislykkede skuespillerinnen som ikke er avsky for alkohol, sønnene som streber etter farens gunst osv.), men rollebesetningen som er veldig bra på grunn av banken , får det beste ut av karakterene. Spesielt Glenn Close og Christina Hendricks bør nevnes her, de to damene leverer førsteklasses prestasjoner. Det er ingen skuffelser, selv Max Irons som Hayward gjør tingen sin veldig bra, selv om rollen hans egentlig ikke gir mye bort.

Håndverket er også orientert Det skjeve huset til sjangerens klassikere. Et rolig kamera som alltid forblir festet på skuespillerne og et like rolig og uopprørt klipp. Sistnevnte våger seg på en håndfull interessante endringer i landskapet, men lener seg ikke for langt ut av vinduet. Som forventet er det knapt noen spesialeffekter, men et utmerket scenografi og kostymedesign som på vakkert vis formidler 50-tallet der filmen utspiller seg. Musikken er knapt merkbar bortsett fra en montasje mot slutten, men der viser den en enorm effekt, jeg skulle gjerne sett mer av den.

© 2018 Twentieth Century Fox

FAZIT

For alle de som er glade for hver repetisjon av en av de klassiske kriminalromanene fra forrige århundre, eller lidenskapelig følger ulike krimserier, Krumme-huset gir god mulighet til å ta en tur til neste kino. For i sin sjanger kan filmen overbevise uten begrensninger. Sett i det store bildet av dagens kino, faller imidlertid dommen dessverre litt. Hele stilen er ikke særlig tidsriktig, første halvdel er ganske tøff og ganske saklig, du har sett alt som tilbys der, allerede fordømt ofte i lignende form.