Filmanmeldelse: Johnny English – Man lever bare tre ganger

Etter at den første James Bond Persiflage med kultkomikeren Rowan Atkinson dukket opp i 2003, var det ingen som forventet en oppfølger mer enn den dukket opp på scenen. Etter at alle 8 år var gått siden da, inntil engelsk kunne gjøre kinoene utrygge igjen. Du måtte vente nesten like lenge på den nå startende tredje delen av rekken. Men er det noen som har ventet på dette? Og i så fall, var det verdt det?

INNHOLD

Etter sine tidligere tvilsomme bedrifter er Johnny English førtidspensjonert. Når alle aktive britiske hemmelige agenter blir avslørt av et storstilt hackerangrep, har ikke den nye statsministeren noe annet valg enn å sette engelsk tilbake i aktiv tjeneste. Men samtidig prøver hun å tiltrekke seg en svært intelligent Internett-milliardær til sin side, fordi han ser ut til å være den eneste som virkelig kan stå opp mot fienden.

Glad over den uventede reaktiveringen dro han og assistenten Bough til Frankrike, hvor sporet etter hackeren, som blir mer og mer frekk, fører til. Og selvfølgelig tar det ikke lang tid før engelsk med sine undercover-undersøkelser forårsaker kaos på alle fronter og etterlater rusk og aske overalt hvor han går.

Rowan Atkinson spiller Johnny English i JOHNNY ENGLISH STRIKES AGAIN, en Focus Features-utgivelse.

KRITIKERE

Som en venn av den klassiske serien som gjorde Atkinson berømt, var jeg ikke så glad i de to første Johnny English-filmene. Selv om premisset til en fullstendig råtten britisk hemmelig agent har potensial, er det ikke nødvendigvis nytt. Og fokuset på bisarre dingser og deres enda mer bisarre applikasjoner fratar filmene deres største styrke: Atkinsons evne til å være morsom uten noen verktøy i det hele tatt.

For hver gang de grove spionklærne tar en liten pause og lar mannen gjøre sitt, er tingen det morsomste. Resten er grunne slapstick-mellomspill, de fleste av dem er ikke engang veldig originale og har blitt sett et sted før i minst en lignende form.

At et genialt, spennende plot ikke er et av hovedfokuspunktene i en film av denne typen burde ikke komme som en overraskelse. Men selv her kan du forvente litt mer fantasi (eller innsats) enn de utmattede «helten gjør sitt beste – helten får sparken urettmessig – helten redder verden uansett» historie. Eller til og med ikke, for det er akkurat det du får servert.

Emma Thompson som statsminister, Rowan Atkinson som Johnny English og Ben Miller som Bough i JOHNNY ENGLISH STRIKES AGAIN, en Focus Features-utgivelse.

Et annet punkt som blir surt kritisert, er den nærmest uansvarlige sløsingen med talent og store navn. Emma Thomson, Michael Gambon, Charles Dance og Edward Fox kan alle trygt beskrives som fungerende kulturelle eiendeler. Og likevel er de like oppbrente som en Jake Lacey eller en Olga Kurylenko, som ikke har samme status, men er talentfulle skuespillere. Her kan du se hvor mange kjente navn Rowan Atkinson har i sin private telefonbok.

Bare fra et håndverkers synspunkt kan du ikke klage for mye på den tredje Johnny English-stripen. Men det er ingenting å prise det for heller. Retning, kamera og redigering fungerer uten noen iøynefallende trekk, verken i positiv eller negativ forstand. Ingen eksperimenter, ingen ideer, men ingen feil heller. Lydsporet spruter også uten nevneverdige høyder eller nedturer og passer sømløst inn i helhetsbildet.

Og det, redusert til det vesentlige, er også den mest nøyaktige oppsummeringen av denne kritikken. Hvis det er noe som får filmen til å skille seg ut, så er det dens ubetydelighet som går gjennom alle aspekter. Hvis det beste med en film er hovedpersonens røde Aston Martin, er det tydelig at ting går galt.

Rowan Atkinson spiller Johnny English i JOHNNY ENGLISH STRIKES AGAIN, en Focus Features-utgivelse.

Å KONKLUDERE

Mir har ennå ikke sett mange filmer som det er så lite å si om. Johnny English – Man lebt nur dreimal er ikke spesielt morsom, neppe spennende og absolutt ikke overraskende, som han mislykkes med som agentkomedie i full lengde. Det at han faktisk ikke gjør noe galt med tanke på håndverk, redder heller ikke stripen fra trivialitetens grunner. Det finnes helt klart bedre og billigere metoder for ikke engang å bli underholdt i 90 minutter. Bare bekreftede Atkinson-fans kan nyte filmen, alle andre vil ha glemt filmen senest når de går på toalettet etter showet.