Filmanmeldelse: Bad Times at the El Royale

Tilhengere blir verre. Stort sett for lange viser de, avhengig av sjanger, de beste delene av filmen, er klippet til tilsynelatende alltid samme musikk på samme måte og viker ikke unna massive spoilere. En trailerfan som meg blir glad når det kommer noe virkelig ferskt, som traileren til «Dårlige tider på El Royale». Hvis filmen også kan holde det forhåndsvisningen lover, så har vi en fornøyd kritiker og en film verdt å se i starten.

INNHOLD

En vakker søndag ettermiddag, en gang rundt år 1970, ankommer den omsorgsfulle sangerinnen Darlene El Royale, et en gang kjent, men nå noe nedslitt hotell som ligger rett på grensen mellom California og Nevada. I lobbyen møter hun den eldre far Flynn og den lite tiltalende støvsugerselgeren Laramie Sullivan, som allerede utålmodig venter på den uoppsporbare pagegutten. Når Miles, som navnet antyder, endelig ser ut til å gi de nye gjestene romnøklene deres, kommer en annen gjest. Den åpenbart nervøse og mer enn bare uvennlige Emily.

Det blir raskt klart at ingenting er som det ser ut til å være her og alle her har noe å skjule, selv hotellet selv. Sullivan, som absolutt ikke selger støvsugere, er den første til å snuble over de urovekkende hendelsene her og sette i gang en rekke hendelser som ingen kunne ha forutsett. En stormfull og svært eksplosiv natt ute og inne venter gjestene på El Royale. En hvis morgen å oppleve raskt blir det eneste målet.

© 2018 Twentieth Century Fox

KRITIKERE

syv personer, ett hotell, en natt. Dette er, i svært korte ord, oppsettet til Dårlige tider på El Royale. Dette er i bunn og grunn et kammerstykke, og alle som føler seg minnet om The Hateful Eight tenker allerede i riktig retning. Her og der blir de faktiske hendelsene avbrutt igjen og igjen av tilbakeblikk eller opptak for å gi seeren mer og mer bakgrunnsinformasjon bit for bit. Dessuten skjer ikke nattens hendelser alltid kronologisk, eller ting skjer synkront og vi ser dem fra forskjellige perspektiver.

Et sterkt manus er den viktigste forutsetningen for at en film av denne typen skal fungere. På den ene siden må plottet være overbevisende nok til å kompensere for den romlige begrensningen og mangelen på flere eller nye karakterer. Dessuten må disse karakterene være troverdige og oppføre seg forståelig, ellers vil Story Card House kollapse. Og til slutt må man vite nøyaktig hvor og hvor ofte man avbryter den aktuelle handlingen, ellers risikerer man å avbryte spenningsbuen eller forvirre eller overbelaste publikum. Den eneste feilen her er kjøretiden, for selv om filmen er underholdende fra start til slutt, ville ett eller to minutter gjort det mindre bra.

© 2018 Twentieth Century Fox

På dette tidspunktet beviser Drew Goddard, som også er ansvarlig for manuset og regien, at hans første verk Hytta i skogen (som han skrev sammen med Joss Whedon) var ingen tilfeldighet. Mannen har en god evne til å få sitt publikum godt under kontroll, for å lede dem på villspor igjen og igjen og samtidig gi dem informasjon for å holde dem investert. At spenningskurven blir mer og mer spent sakte, men ustanselig i løpet av denne tiden, viser seg først når anklene i hendene begynner å gjøre vondt av de faste klørne.

En interessant setting og dens presentasjon er også viktig for et slikt kammerspill. El Royale og epoken der historien finner sted er laget for det. Vietnamkrig, hippier, hemmelige tjenester overalt, pluss et en gang kjent hotell besøkt av alle slags store navn fra politikk og showbusiness, som nå er nesten tomt, men fortsatt i drift av ukjente årsaker. Dette oppsettet alene formidler en aura av hemmeligheter, konspirasjoner og forbrytelser før handlingen virkelig kommer i gang.

Og så er det selvfølgelig rollebesetningen. Med et så lite ensemble trenger ikke skuespillerne bare å presentere rollene sine troverdig, de bærer også handlingen og dermed hele filmen, fordi noe annet eller «mer» følger ikke. Her er en Jeff Bridges som Father Flynn, som nok en gang skinner i toppform. Selv om det raskt ble klart at sognepresten hadde liten hellighet i seg, hadde han all sympati på sin side fra første stund. Jon Hamm gjentar mer eller mindre sin paraderolle fra Mad Men, men dette passer perfekt her. Resten av den håndterbare rollebesetningen er også overbevisende i full lengde, der Dakota Johnson fortsatt bør nevnes, som etter 50 Shades-serien ingen ville ha trodd å ha noe skuespillertalent. Og selvfølgelig et kompliment til Chris Hemsworth, som lener seg langt ut av sin superheltkomfortsone med denne rollen.

© 2018 Twentieth Century Fox

Noe som ville ha brakt oss til håndverksdelen. Og det er akkurat her Goddard setter kronen på sin allerede absolutt vellykkede kammerthriller. Det fantastiske settet og kostymedesignet er bare begynnelsen. De fargesterke bildene tatt i fantastisk variert kameraarbeid og i tråd med tiden gir en skrå kontrast til det mer enn bare dystre plottet. Uvanlige, men effektive innstillinger, overlange bilder og harde kutt gir hverandre håndtaket og integrerer de mange tilbakeblikkene som avbryter de faktiske hendelsene sømløst og homogent i det totale arbeidet. En kompliment til redaktøren også. Spesialeffekter er mer begrenset til masker og noen små stunts, men er overbevisende i full lengde.

Soundtrack og Sounddesign fortjener også stor ros. Førstnevnte fanger tiden og fremfor alt endringene i tiden der Dårlige tider spiller, ganske utmerket, som han støtter seg på gjennom kjente, men musikalsk umåtelig forskjellige populære sanger. Dette er en fantastisk illustrasjon av gapet mellom generasjoner, som aldri har vært så dypt som det var i USA. I tillegg brukes de lange innstillingene med suveren lyddesign for å varme opp den allerede katastrofale stemningen.

© 2018 Twentieth Century Fox

som et resultat

Dårlige tider på El Royale er en spennende og brutal thriller i stil med et kammerspill. Selv om ikke alle vendingene egentlig er overraskende og filmen kanskje er en hake for lang, må vi likevel forholde oss til et gripende og uvanlig konstruert stykke kino der det er så mye audiovisuell kreativitet som man aldri ville ha forventet av en moderne. Hollywood-produksjon. I tillegg er det en rollebesetning som med letthet og glede gjør den ikke lette oppgaven å bære hele handlingen og en regissør som har bevist at debuten ikke var et lykketreff og at du kan fortsette å være nysgjerrig på arbeidet hans , selv om han tydelig var inspirert av Tarantinos stilistiske virkemidler.