Filmkritikk: Mortal Engines: War of the Cities

Endetidshistorier der overlevende fraksjoner kjemper for ressurser og overlevelse er kjent. De gjør det i post-apokalyptiske ørkenlandskap i biler og på motorsykler, i båter på åpent hav, eller i mekaniske kampdrakter i ødelagte byer. Men det du ennå ikke har sett er kriger mellom gigantiske byer som krysser ødelagte landskap på hjul eller lenker og jakter på hverandre i den evige jakten på mat og drivstoff. Så et overdådig skue virker forhåndsprogrammert, men kan noe slikt også overbevise?

INNHOLD

Den gigantiske røverbyen London har forlatt de britiske øyer fordi ressursene der blir knappe og den stadig voksende byen trenger mer og mer mat og energi. Når hun tar over en liten handelsby, sniker den unge Hester seg om bord, fordi hun har en regning åpen med Thaddeus Valentine, Londons ledende forsker og arkeolog. Hun har sverget hevn fordi den skruppelløse mannen drepte moren hennes da hun var en liten jente.

Selv om drapsforsøket hennes mislykkes, klarer hun med ufrivillig hjelp fra den kommende forskeren Tom redde seg selv fra ransbyen i siste sekund. Mens han bare ønsker å komme tilbake til hjembyen så snart som mulig, har ikke Hester gitt opp hevnplanen sin ennå. Men nå vet Valentine at hun er i live og prøver å bli kvitt henne. Fordi hans ambisiøse planer om å gjøre London til den største makten på jorden ikke skal settes i fare under noen omstendigheter. Når Tom og Hester innser hva han driver med, har de raskt som felles mål å stoppe ham. Men hva kan to mennesker gjøre i villmarken, i en verden styrt av enorme reisebyer?

© 2018 Universal Pictures International

KRITIKERE

Selv om Peter Jackson har blitt anklaget for mye ondskap etter Hobbit-filmene, evnen til å trylle frem et fantastisk skue på skjermen, kan ingen nekte ham. Og selv om han kun har jobbet som produsent i kulissene på Mortal Engines: War of the Cities, kan dette talentet også sees her uten tvil. Det er definitivt ingen enkel oppgave å troverdig fange et oppsett som er så sprøtt som det skildrer å kjøre store byer på film. Og han og teamet, som han allerede skapte Ringenes Herre og Hobbit-trilogier med, lykkes på en imponerende måte. Stilen minner mye om klassisk steampunk, men likevel uavhengig, og gir filmen sin egen stil. Spesielt røverbyen London er et imponerende stykke design, natur og CGI-kunst.

Historien, lånt fra romanen med samme navn, finner ikke opp hjulet på nytt, men den kan overbevise og tilby alt den store eventyrkinoen trenger. Store følelser, andpusten action og velvære på et kontinent som står på spill. Legg til en klype humor, heroiske nakenbilder, og fantasy-eposet er klart. Det er slik du kunne forlate det hvis Jackson (eller den som tok denne avgjørelsen) ikke hadde gjort en ny massiv tempofeil. Hvis du har strukket hobbiten mye for mye, vil seeren av Mortal Engines nesten ha en flerdelt film, eller i det minste en mye lengre film. Mange ting ser ut til å være viklet opp for å kunne skynde seg videre til neste historie. Denne omstendigheten gir deg knapt tid til å sette deg inn i skuespillernes sko, frykte dem eller føle med dem. Spesielt delplottet rundt Hester og henne «fosterfar» Shrike skiller seg ut. Den alt for korte byggetiden gir neppe publikum mulighet til å kjenne på følelsene til den som vises på skjermen.

© 2018 Universal Pictures International

Da rollebesetningen ble castet var det først og fremst ukjente ansikter som ble valgt ut, noe som i seg selv er en prisverdig ting. Men i dette tilfellet bør du sørge for å kaste skuespillere som har et visst talent og karisma. Hera Hilmar, som legemliggjør Hester, lager fortsatt den beste karakteren. Hennes mannlige motpart, Robert Sheehan som Tom, forblir blek og etterlater ingen varig inntrykk. Det samme gjelder for de fleste bifigurene, mens Jihae som en piratbrud i luften virker rett og slett malplassert og utrolig. Det eneste virkelig kjente navnet på castinglisten er Hugo Weaving, som spiller skurken Valentine. Han kan også overbevise uten problemer, til tross for de noe umodne motivasjonene til karakteren hans.

Som nevnt før er Mortal Engines et optisk skue. CGI brukes massivt på grunn av innstillingen som er langt borte fra virkeligheten, men kvaliteten er hevet over enhver tvil opptil ett eller to bittesmå øyeblikk. Den helt egen stilen gjenspeiles konsekvent i scenografi, kostyme og verdensdesign, noe som får helheten til å se ut som en helhet. Redigeringen gjør sitt beste for å bremse det overbelastede skriptet litt, men det kan ikke utføre mirakler. Regissør og kamera tilsvarer det du kan forvente av en film av denne typen. Lyddesignet gjør også alt for ikke å bryte atmosfæren til disse enorme, krigførende stålmonstrene. Musikalsk sett holder ikke partituret til Junkie XL helt med det som tilbys for øynene, men det høres gjennomgående bra ut og passer sømløst inn i helhetsbildet.

© 2018 Universal Pictures International

FAZIT

Med Mortal Engines: War of the Cities presenterer teamet rundt Peter Jackson oss en ambivalent pakke. Alle komponentene i et spennende og vellykket fantasy-eventyr er tilgjengelig. Et kraftig, friskt scenario og den ikke revolusjonerende, men ganske interessante og flerlagede historien, alt kompetent blandet til en bombastisk fest for sansene. Dessverre er filmen alt for overbelastet til å ta deg med på reisen med all din makt, og haster fra en begivenhet til den neste, uten å gi publikum tid til å virkelig føle selv de mest emosjonelle øyeblikkene. Gruppen av talentfulle, men likevel bleke skuespillere gjør sitt beste for å la den underforståtte dybden komme til overflaten. Det som gjenstår er et optisk imponerende, underholdende skue, som ville vært mer enn hjulpet av lengre spilletid.